Vi har 33 gjester på besøk.

Hjemmefrontledelsen i Gudbrandsdalen hadde i 1944 sitt hovedkvarter i denne knøttlille hytta.
"Reiret" var så godt kamuflert at man kunne stå på taket uten å se hytta. Den ble da heller aldri funnet av tyskerne. Hytta er restaurert og har noe av det samme utstyr som i 1944. 
Fra gjesteboka: "Her opplever vi kampen for frigjøring av Norge sterker enn ved noen bauta over falne". Ved Øvre Havn er det reist en bauta over hjemmefrontmenn som falt i trefning med tyskere og Rinnans folk i påsken 1945.

For å finne Reiret, så må du fra Mysuseter kjøre ned Uldalen, eller ned til E6, og så opp til Selsverket.  Her kjører du til høyre, rett etter E6-brua over Ula, (rett før kirken).  Kjør opp og sving av før Uladammen, til venstre mot Kampen og Kampsætrin. Du må betale bompenger for å kjøre mot Kampen. Du finner et skilt i svingen, der stigen tar av. 

Se kart her.

"Reiret"  ble bygget i lemmer på Enstad Snekkerverksted i Vågå og ble kjørt opp til øvre Havn med lastebil og videre med hest for til slutt bli båret fram til stedet.

“REIRET”

Milorg-hytta i Uldalen i Sel
ved 
Reidar Lonbakken
(Tidligere mangeårig formann i Gudbrandsdal Forsvarsforening)

 

Foto: © Hans Vorkinslien og Reidar Lonbakken 
Web: Geir Neverdal - www.otta2000.com -
 Sel Historielag

 
 
 

Innholdsfortegnelse:

 
  Historisk bakgrunn
Okkupasjon
Quisling - Østfronten
De første organiserte motstandsgruppene
Gudbrandsdalen med Lillehammer, Gausdal, 
Ottadalen og Lesja

“Reiret” - Oluf Havn
Oppgaver
Olav Bismo
En kommunal oppnevnt gruppe skal ta vare på “Reiret” -Vi må lære av fortida

Wilhelm Molberg Nilssen (“Lilleby”)
Einar Thorsrud (“Møller”) 
Finn Bjørn Johnsen (Snekker`n)

Kodeark

 
 
 
                   
   i Uldalen i Sel.

Historisk bakgrunn:

Når historien om “Reiret” skal skrives må det tas med, i korte trekk, hva som skjedde her hjemme hos oss og ellers i andre land. Det skal senere forklares hvorfor det ble motstand mot den nye tid . Da først forstår en hvorfor det ble nødvendig å bygge “Reiret”. 

 

Interiørbilde - Reiret
Interiørbilde - Reiret

  Okkupasjon

Da Tyskland berøvet oss fred og frihet mistet vi det mest hellige i vår hverdag.
Kongen, kronprinsen og deler av Regjeringen unngikk arrestasjon ved å reise over til England og fortsatte motstanden derfra. Kronprinsesse Martha reiste først til Sverige, men kom senere over til Amerika der hun talte Norges sak.

Vi skulle underordne oss nazistyret. Etter hvert som folket fikk føle okkupasjonen på kroppen hardnet motstanden. Quisling hadde utropt seg selv til statsminister, og trodde landet skulle bli styrt av ham, men måtte snart lystre okkupantene. Han ble en lydig tjener for herrefolket. Allerede i 1940 kom han som skulle bli sjefen: Josef Terboven. Alt skulle nazifiseres: Skoleverket, idretten, Kirken, pressen, ungdomslagene, fagorganisasjonen, samt motstanden mot Arbeidstjenesten m.v. Disse satte seg til motverge. Hver for seg dannet disse sin “front” Alle disse frontene fikk sammen fellesnevneren Hjemmefronten, i motsetning til Utefronten som omfattet avdelinger fra hær, marine, flyvåpenet og handelsflåten som kjempet under ledelse av regjeringen i London. 

Vi skal ta for oss et par av de planene nazistene hadde: Hadde de fått det slik som de ville skulle all ungdom mellom 12 og 18 år møtes til regelmessige samlinger der det hette seg at de skulle drive sport, konkurranser, ha festlige sammenkomster og mye annet. Sannheten var at dette var et forsøk på å ensrette ungdommen til den nye tid. De skulle lage Hitlerjugend av vår ungdom. Det ble voldsomme protester fra skolen og foreldre så dette våget de ikke å sette i gang med. Lærerne fikk beskjed om å melde seg inn det nye nazistyrte, såkalte Lærersambandet. Dette nektet de og 500 ble arrestert og sendt til Finnmark. Terboven gikk langt over sitt mandat her og bestemte at engelsk ble forbudt i skolen, på tross av at det var brukt i de tyske skoler. Det skulle lages mange nye lærebøker som var i tråd med nazilæra, men det var ikke gjort i en i en håndvending.

De tok fra oss radioene og alle slags våpen. Men mange gjemte bort radioene slik at de kunne lytte til den frie verdens nyheter. Det var stor stas når Kongen talte fra London. Han manet folket til kamp og ble et samlingsmerket for oss. Alt dette kom ut til en del av folket, muntlig fra person til person, eller gjennom illegale aviser. I disse kunne en del av folket få visst hvordan krigen gikk, og ellers andre ting som styrket oss i troen på seieren. Dette virket også mot nazifiseringen som stadig var på gang. Pressen var sensurert og kom bare med det som ble bestemt av nazistyret.

Tidlig meldte det seg mangel på mat, klær, sko og mye annet. Alt ble rasjonert. Vi var ikke selvforsynte og var avhengig av import.
 

 

Kart over Uldalen som viser Øvre Havn og Reiret
Kart over Uldalen som viser Øvre Havn og Reiret
Takk til Sel kommune for lån av kart.
 

 

Quisling hadde lovet tyskerne 50 000 unge norske gutter som skulle settes inn i kampen på Østfronten mot russerne.
De skulle tas fra årsklasser som hadde avtjent Arbeidstjenesten. Her hadde de drevet eksersis med spader som ble behandlet som et gevær. Det skulle derfor være lett å bytte ut denne med et gevær. Men motstandsbevegelsen i Oslo (Oslogjengen) sprengte registreringsmaskinene og tilkjennega at her ville det bli motstand. Senere droppet tyskerne hele planen da de trodde norske gutter ikke ville bli å stole på i en slik krig.
De norske som meldte seg til tysk krigstjeneste var forespeilt at de skulle settes opp som selvstendige avdelinger med norske offiserer. Men tyskerne våget ikke å samle mange norske i større avdelinger da det kunne komme til opprør dersom ikke krigen gikk i tyskernes favør. Derfor ble alle disse norske løst opp i små grupper som ble spredd rundt om på mange fronter. De ble sørgelig skuffet. Mange måtte delta i grusomme represalier under tysk ledelse. 

De viktigste sakene, og avgjørelsene, kom gjennom Quisling og hans ministere, men det var tyskerne som stod bak. Quisling ble, etter hvert som motstanden hardnet til, tvunget til å undertegne dødsdommer over norske patrioter. 
 

 

Wilhelm Molberg Nilssen og Reidar Lonbakken foran "Reiret"
Wilhelm Molberg Nilssen og Reidar Lonbakken foran "Reiret".

  De første organiserte motstandsgruppene

De første organiserte motstandsgrupper ble tidlig dannet, men mange ble raskt avslørt av tyske kollaboratører. Det fulgte mange arrestasjoner og harde dommer. Mange fikk dødsdommer, og mange ble sendt til leirer i Tyskland. Noen her fra Otta havnet i en slik leir. Det var sikkerheten som ikke var tillagt stor nok oppmerksomhet ved organiseringen. 

I pionertiden 1941/42 var britene interessert i å bygge opp hemmelige grupper i tyskokkuperte områder som skulle drive sabotasje mot fienden. Til Norge ble det sendt inn spesialtrente grupper som skulle arbeide uavhengig av Mil.org. Men det endte med at de tok kontakt med distriktene.

Denne tiden ble en kostbar lærepenge. Sikkerheten var ikke tillagt stor nok oppmerksomhet, og ble derfor et lett bytte for Gestapo ( Geheimliche statspolizei)
Tiden fra 1943 til begynnelsen av 44 har Mil.orgsjef Jens Chr. Hauge kalt 
“den lange oppoverbakken”. Milorg ønsket sterkt levering av våpen fra England. 
Og dette krevde utdannede instruktører i våpenbruk, sikkerhet og alt som
Milorg arbeidet tungt etter opprullinger tidligere. 
Mange soldater hadde gjemt bort våpen fra felttoget i 1940. I 1944 ønsket øverstkommanderende for de allierte styrker (alle som var med i krigen mot Tyskland) general Dwigt Eisenhower å få en hemmelig i hær i tilfelle de måtte gå til invasjon av Norge.Den ble fra da av bevæpnet og benevnt som Milorg. Den kan føres tilbake til 1940. Senere ble organisasjonen,ifølge direktiver fra Sentralledelsen, den offisielle betegnelsen Norske Hjemmestyrker (HS).

I denne tiden ble det også mange opprullinger med arrestasjoner og tap av liv.
 

 

Molberg Nilssen og Reidar Lonbakken inne i "Reiret"
Molberg Nilssen og Reidar Lonbakken inne i "Reiret".
 

  Gudbrandsdalen med Lillehammer, Gausdal, Ottadalen og Lesja

Hele Gudbrandsdalen med Lillehammer, Gausdal, Ottadalen og Lesja ble et distrikt (D23) med en distriktssjef, avsnitter og områder med hver sin sjef. Ved krigens slutt stod ca. 1000 stk. klare for utrykking.

 

Sjefen for D 23, Wilhelm Molberg Nilssen var lærer ved Lillehammer gymnas, befalsutdannet og drev motstandsarbeidet ved siden av sitt skolearbeide. Dette var et risikabelt oppdrag og det var frykt for at Gestapo kunne komme på sporet og slå til. Og det var en fryktet organisasjon. De kunne, gjennom tortur, tvinge fram tilståelser som kunne få katastrofale følger. Folk i ledelsen hadde dekknavn.
Distriktssjefen (“Lilleby”) hadde Einar Thorsrud (“Møller”) som sin adjutant. Senere kom telegrafisten Finn Bjørn Johnsen (Snekker`n) som var utdannet i England.
 

 

Øvre Havn
Øvre Havn
 

  “Reiret” - Oluf Havn

Etter som tida gikk ble det mer og mer risikabelt å være i byen. De flyttet derfor ut i skogen og ledet arbeidet derfra. 
På forsommeren 44 dro W.M. Nilssen opp til Otta der han skulle møte Oluf Havn. Sistnevnte var også med i motstandsbevegelsen og hadde fått i oppdrag å finne en plass for en liten “kåk”. Der ble “Reiret” lagt. Hytta var bygget i lemmer på Enstad Snekkerverksted i Vågå og ble kjørt opp til øvre Havn med lastebil og videre med hest for til slutt bli båret fram til stedet.

 

Hvilke oppgaver hadde så disse 3 karene, og hvorfor tok de oppgavene de ble pålagt. Vi må være klar over at de hadde et viktig motiv: Å bekjempe tyskerne og vinne vår tapte fred og frihet tilbake. Men Norge alene vant ikke krigen. De var en liten brikke i det store oppgjøret. De hadde 3 veier som skulle holdes åpne:

1. Kontakt med Forsvarets Overkommando i London, 

2. Sentralledelsen i Oslo.

3. Alle distrikter og områder i D 23.


Ellers skulle denne staben organisere, bygge ut og administrere D 23. Våpen kom luftveien. Slipp-plasser skulle pekes ut, og når våpen og utstyr kom skulle disse gjemmes vekk for senere å fraktes vekk og fordeles. Fra England kom våpeninstruktører som skulle tas imot. Disse skulle plasseres på sikre steder, for eksempel hos gardbrukere. Sitt sambandsmateriell hadde de gjemt, ofte ute i marken. 

Men D 23 slapp ikke unna uten offer. Mange ble arrestert og torturert, og mange mistet livet. Bl. a. hadde Henry Rinnan sine fangarmer også hit.
 

 

Molberg Nilssen
Molberg Nilssen
 

  Det er skrevet og sagt mye negativt om motstandsbevegelsen under krigen. Særlig har yngre forfattere og andre sett denne tiden med dagens øyne. En del har kanskje manglende informasjon, andre har ikke vært i stand til å få satt dette i en slik ramme at den kunne forstås. Vi skal her ta et par eksempler på hva motstandsbevegelsen gjorde for å svekke fienden:

Det var mange som fulgte tyskernes bevegelser. La oss ta de store krigsskipene som ble gjemt bort i de norske fjorder i Nord - Norge. De stakk ut når allierte konvoier seilte mot Murmansk med krigsmateriell og annet utstyr. Disse krigsskipene sammen med Luftwaffe sendte mange av disse skipene til bunns. Men etter hvert ble det bygget ut illegale sendere som fulgte disse skipene med argusøyne. Når de la ut var det radiotelegrafister som tikket meldingen over til London. Dermed kunne de allierte konsentrere sine styrker mot dette fartøyet. Vi har mange eksempler på at de tyske skipene ble senket takket være disse meldingene. Men den skjulte telegrafisten var ikke alltid på stedet der det tyske skipet lå. Derfor var han avhengig av folk rundt om som gjennom et utbygget nett fikk sendt ham beskjed.

Ved Norges Statsbaner var det mange som var tilsluttet motstandsbevegelsen. Når store troppetransporter eller krigsmateriell ble fraktet nordover mot Østfronten fikk London beskjed. Da kunne mye skje. Her på Otta var det en mann som arbeidet i lokomotivstallen som la inn sprengstoff i kullbrikettene som ble brukt til drift av lokene. Når disse kom til Dovrefjell smalt det og laget store komplikasjoner.

 
  Olav Bismo

Staben som bodde i “Reiret” oppholdt seg der fra forsommeren 1944 til oktober samme år. Olav Bismo fra her på Otta var deres kontaktmann Han ble skutt i sitt hjem i oktober. Da de ikke visste om Bismo var død tok de ikke risikoen å være der lenger. De dro lenger mot syd. Ved kapitulasjonen var de i nærheten av Lillehammer som var etter planen fra England. Wilhelm Molberg Nilssen og hans stab fikk viktige oppgaver i forbindelse med den tyske overgivelse. (Se boken “I Milorgs tjeneste” av W M N)

Mange, og særlig senere generasjoner, har spurt om “Var dette bortkastet. Var ikke overmakten for stor, og kostet ikke dette for mange liv? Den sivile og militære motstand i okkupert område, og den alminnelige holdningskamp bidro til:

  • at okkupasjonsmakten måtte ta hensyn til motstanden
     
  • at nazifiseringen ble stanset
     
  • at vi selv hadde følelsen å delta aktivt i motstanden mot angriperen
     
 

Olav Bismos minnestein i Stasjonsparken på Otta
Olav Bismos minnestein i Stasjonsparken på Otta 
(Foto fra 2003)

 

 


 skal ta vare på “Reiret” - Vi må lære av fortida

Undertegnede er leder i en kommunal oppnevnt gruppe som skal ta vare på “Reiret” så det ikke forfaller. Men vi har gått lenger ut enn vårt mandat og åpnet denne kåken for publikum. Det ble laget en brosjyre på 3 språk som kort fortalte dens historie og om de folkene som holdt til der noen måneder. Jeg har guidet noen tusen dit opp gjennom 40 år, og det er særlig mange skoleklasser som har vært der, men også mange flere. 

Vi må formidle de idealer disse motstandsmenn ,og alle de som kjempet mot undertrykkerne stod for. Vi minnes også alle de som ga sitt liv i kampen.
Med sine liv som pant ga de oss tilbake fred og frihet som vi alle må være villige til å 
ta vare på, om det kreves: Om nødvendig også å kjempe som de gjorde.

Otta, 01.09.09.

Reidar Lonbakken

 
 
 
 
 
 
 
     
 
 
Tekst: Reidar Lonbakken
Web: Geir Neverdal 

www.otta2000.com
Sel Historielag